Silmateriale brukes hovedsakelig til overflatefiltrering og filtmateriale brukes til dypfiltrering. Forskjellene er som følger:
1. Siktmaterialet (nylonmonofilament, metallmonofilament) fanger direkte opp urenheter i filtreringen på overflaten av materialet. Fordelene er at monofilamentstrukturen kan rengjøres gjentatte ganger og forbrukskostnadene er lave. Ulempen er imidlertid overflatefiltreringsmodusen, som lett kan forårsake overflateblokkering av filterposen. Denne typen produkt er mest egnet for grovfiltrering med lav presisjon, og filtreringspresisjonen er 25–1200 μm.
2. Filtmateriale (nålestanset stoff, løsningsblåst ikke-vevd stoff) er et vanlig dypt tredimensjonalt filtermateriale, som kjennetegnes av løs fiberstruktur og høy porøsitet, noe som øker urenhetskapasiteten. Denne typen fibermateriale tilhører den sammensatte avskjæringsmodusen, det vil si at de større urenhetspartikler fanges opp på fiberoverflaten, mens de fine partiklene fanges i det dype laget av filtermaterialet, slik at filtreringen har høyere filtreringseffektivitet. I tillegg kan høytemperatur overflatevarmebehandling, det vil si bruk av øyeblikkelig sintringsteknologi, effektivt forhindre at fiberen tapes på grunn av høyhastighetspåvirkning av væske under filtrering. Filtmaterialet er engangsbrukbart, og filtreringsnøyaktigheten er 1–200 μm.
De viktigste materialegenskapene til filterfilt er som følger:
Polyester – den mest brukte filterfiberen, god kjemisk motstand, arbeidstemperatur under 170–190 ℃
Polypropylen brukes til væskefiltrering i kjemisk industri. Den har utmerket syre- og alkaliresistens. Arbeidstemperaturen er lavere enn 100–110 ℃.
Ull – god løsemiddelhemmende funksjon, men ikke egnet for syre- og alkalifiltrering
Nilong har god kjemisk resistens (unntatt syrebestandighet), og arbeidstemperaturen er mindre enn 170-190 ℃
Fluor har den beste funksjonen for temperaturbestandighet og kjemisk motstand, og arbeidstemperaturen er mindre enn 250-270 ℃.
Sammenligning av fordeler og ulemper mellom overflatefiltermateriale og dypfiltermateriale
Det finnes mange typer filtermaterialer for filtre. For eksempel vevd netting, filterpapir, metallplate, sintret filterelement og filt, osv. I henhold til filtreringsmetodene kan det imidlertid deles inn i to typer, nemlig overflatetype og dybdetype.
1. Overflatefiltermateriale
Overflatefiltermateriale kalles også absolutt filtermateriale. Overflaten har en viss geometri, ensartede mikroporer eller kanaler. Det brukes til å fange opp smuss i blokkerende olje. Filtermaterialet er vanligvis et vanlig eller twillfilter laget av metalltråd, stofffiber eller andre materialer. Filtreringsprinsippet ligner på bruken av presisjonssikt. Filtreringsnøyaktigheten avhenger av de geometriske dimensjonene til mikroporene og kanalene.
Fordeler med overflatefiltermateriale: nøyaktig presisjon, bredt bruksområde. Lett å rengjøre, gjenbrukbar, lang levetid.
Ulempene med overflatetypefiltermateriale er som følger: liten mengde forurensning; På grunn av begrensninger i produksjonsteknologi er presisjonen mindre enn 10 µm
2. Dypfiltermateriale
Dybdefiltermateriale kalles også dypfiltermateriale eller internt filtermateriale. Filtermaterialet har en viss tykkelse, som kan forstås som overlappingen til mange overflatefiltre. Den interne kanalen består ikke av regelmessige og dype gap av spesifikk størrelse. Når oljen passerer gjennom filtermaterialet, fanges eller absorberes smusset i oljen på forskjellige dybder i filtermaterialet. Dette spiller en rolle i filtrering. Filterpapir er et typisk dypfiltermateriale som brukes i hydrauliske systemer. Nøyaktigheten er vanligvis mellom 3 og 20 µm.
Fordelene med dypfiltermateriale: stor mengde smuss, lang levetid, i stand til å fjerne mange partikler mindre enn presisjonen og stripen, høy filtreringspresisjon.
Ulemper med dybdefiltermateriale: det er ingen ensartet størrelse på filtergapet. Størrelsen på urenhetspartiklene kan ikke kontrolleres nøyaktig; det er nesten umulig å rengjøre. De fleste av dem er engangsbruk. Forbruket er stort.
Publisert: 08.06.2021